Traditionelle afrikanische Musik:

Brubecks musikk er preget av hans klassiske musikalske bakgrunn og hans meget gode evner til improvisasjon. Musikken inneholder ofte uvanlige taktarter.

Brubeck fikk som barn pianoundervisning av moren som var utdannet pianist fra England. Den unge Dave gikk imidlertid heller sine egne veier, og foretrakk å spille egne melodier enn å følge et partitur. Han begynte først på veterinær-studiet for å bli cowboy som sin far, men skiftet andre året til musikk. På universitetet var han nær ved å bli utvist da det kom fram at han ikke leste partiturene særlig godt, men en rekke av lærerne fremholdt hans forståelse for kontrapunkt og harmonier. Skolen var imidlertid redd for skandale og han ble uteksaminert under løfte å aldri gi pianoundervisning.^[1]

Etter å ha blitt uteksaminert fra College of the Pacific i 1942, ble Brubeck innkalt til militærtjeneste, og deltok blant annet i den allierte motstanden mot den tyske Ardenneroffensiven vinteren 1944/45. I det militære traff han tidlig i 1944 Paul Desmond og de utviklet etter hvert et samarbeid^[2]. Brubeck spilte i et band under avtjeningen av militærtjenesten, og ved at dette var et rasemessig integrert band utviklet Brubeck i denne tiden sin kjennskap til den afro-amerikanske musikktradisjonen. Etter nærmere fire år i det militære, vendte Brubeck etter krigen tilbake til studier, denne gangen ved Mills College hvor han i stedet for klassiske musikk særlig fokuserte på fuge og orkestrering.

Samarbeidet med Desmond førte til den eksperimentelle gruppa Jazz Workshop Ensemble som gjorde sin første innspilling i 1949 som the Dave Brubeck Octet. Senere, i samarbeid med batteristen Jo Morello, kontrabassisten Eugene Wright og altsaksofonisten Paul Desmond, kom gjennombruddet med The Dave Brubeck Quartet.

Som komponist har Brubeck komponert flere balletter, en musikal, ett oratorium, verk for solo piano, verk for mindre jazzgrupper og verk for større orkester, med mer.

En av de melodiene som gruppen hans ble mest kjent for er Take Five av Paul Desmond, stykket går i 5/4-takt og er ansett som en klassiker innen jazz. Videre er han kjent for sin videreutvikling av Wolfgang Amadeus Mozarts Rondo alla Turca, siste sats i Pianosonate i A-dur, K. 331, til sin egen Blue Rondo à la Turk 9/8-takt. Den engelske rockegruppa The Nice laget en coverversjon av Brubecks versjon i 1967, hvor de omdannet taktarten til 4/4 og omdøpte den til «Rondo».

Han var venn av den norske journalisten Randi Hultin og skrev komposisjonen Elegy til minne om henne (2001)^[3]

Han opplevde krigens redsler som en forbrytelse mot menneskeheten og disse opplevelsene førte til en åndelig oppvåkning som resulterte i at han i 1980 konverterte til den katolske tro^[4]. I 2006 mottok Brubeck University of Notre Dames såkalte Laetare Medal, som er den eldste og mest prestisjetunge utmerkelse til amerikanske katolikker. Han mottok denne utmerkelsen under universitetets avgangseremoni dette året og fremførte da «Travellin' Blues» for avgangskullet.

Referanser

^ PBS - Rediscovering Dave Brubeck
^ I følge påskrift på albumet 25th Anniversary Reunion med The Dave Brubeck Quartet
^ omtale av utgivelsen Live at Starbucks (2001)
^ PBS - Rediscovering Dave Brubeck